Sujata Bajaj.

Det som først slo meg ved Sujata Bajajs monotypier et decennium tilbake, var følelsen å stå overfor intense yttrykk for dvelende meditasjon kamuflert i et internasjonalt abstrakt medium, hvis stofflighet og karakter av collage gav meg assosiasjoner til Kurt Schwitters' og Rolf Neschs materialbilder. Det som videre opptok meg var å stå overfor et insistent vakkert, men sårt billeduttrykk. Vennlige og milde - men samtidig utilnærmelige - speilinger fra en konsentrert, naken sjel.
Da jeg nylig så hennes bilder malt i de mellomliggende år, ble jeg slått av hvor konsistent hennes kunst hadde utfoldet seg: hvert bilde et nytt genuint uttrykk fra samme sinn. Stillferdige, men like fullt glødende intense. Også i den formale konstruksjonen ser jeg en analog konsentrasjon. Noen få lett gjenkjennelige elementer i endeløs variasjon; faktiske bruddstykker fra urgamle filosofiske eller religiøse skifter på sanskrit; eget håndlaget papir med følsomt revne eller brente kanter alt hentet eller skapt i Jaipur. Malt i Stavanger med akryl og endelig montert og trykket med en særpreget teknikk i hennes atelier i Paris. Ørkenlyset fra Rajasthan, det sterkt rustikke landskapet fra Vestlandet og den musikalse og poetiske estetikk som særpreger kunstlivet i Paris. Alt sammenfattes i linjenes og flatenes og fargenes melodiøse spill i det enkelte verk. Denne fremstillingsprosessen, som er blitt et ritual, binder det enkelte kunstverk helt konkret til kunstnerens fødested i India, til hennes lærested i Paris - det etablerte møtestedet mellom østens og vestens kunst - og til hennes bosted i Norge. Hvert verk fanger således helt konkret et vedvarende tidsperspektiv, en ferd gjennom kontinentene.

Sujata Bajaj forteller at de urgamle skrifsidene på sanskrit, som er bevart som konkrete levninger i det enkelte verk, ikke er tilfeldige i relasjon til uttrykket i det enkelte, avsluttede bilde. I antikvariater i India finner hun rester av filosofiske verk, men før de benyttes, rekapitulerer hun bevisst tankeinnholdet i det enkelte, og lar stemningen fra denne prosessen prege billeduttrykket. Slik aner vi et annet tidsperspektiv, et som går tusener av år tilbake, til vår sivilisasjons røtter, tanker om det kvinnelige og det mannlige prinsipp, om de skapende og destruerende krefter som styrer altet, og om mennesket som del av kosmos og kaos. Denne tankeprosessen speiles også konkret i billedoppbyggingen og i linjenes spill - i hvordan former og farger kontrasteres og balanseres. De særpregede, visuelle hull i billedflaten lar oss ane forestillingen om en bakenforliggende, livgivende og lysfylt verden.

Hvor finner vi enklest i vår virkelighet analoge fysiske verdener til de verdener som Sujata Bajaj fremstiller? Jeg tror, helt konkret, på netthinnen bak lukkede øyne, hvor rester av lys lever sitt eget liv i en form for fysiologiske erindring . Vi kan i noen grad innvirke på slike abstrakte visuelle erindringsbilder med vår vilje og våre øyemuskler, men kunstneren kan hente frem slike bilder, manipulere dem og tilordne dem videre i sin egen stil til et kunstspråk som har sine egne regler, sin egen ortografi og syntaks.

Back to Reviews